Forberedt På Å Dø, Jeg Blir Lam!

Sitter og ser på YouTube videoer om angst og hvordan det fungerer nå som jeg ikke har angst. Jeg kjenner jeg blir nedstemt og får følelsen om at livet ikke er verdt å leve med angsten som jeg går med daglig, mange timer for dagen. Jeg får tanker om at jeg blir aldri kvitt det.

 

Jeg har psykisk innstilt meg på at jeg skal dø. Jeg vet jeg er fysisk syk. Jeg vet jeg har en sykdom, kanskje flere. 

 

Alvorlige Hjerteproblemer 

ALS/ MS

Hjernesykdom 

 

Min aller største frykt er jo å dø. Og jeg er livredd for alt. 

 

Lyder

Lukter

Tall

Farger

Stemmer

Bilder

Lys

Mørke

Alt blir tvangstanker

 

Ekstremt redd for ting jeg tror kan eksplodere som

 

Ting på kjøkkenet (komfyr,mikroovn, lampe, bensin,bil,fly, båt, fyrverkeri, ledninger, alt av elektronikk, gasser, lastebiler, ALT

 

Kjenner jeg en bensin/diesel/olje lukt mens jeg sitter i en bil eller et annet sted uten å være forberedt så tenker jeg: EKSPLOSJON med en gang. Og panikken tar meg før jeg klare å tenke noe. Dette skjer på under 0,1 sekund. 

Og alt jeg tenker er: NÅ DØR JEG! 

Kommer til å besvime og aldri våkne opp igjen.

Jeg tror jeg kveles, jeg blir svimmel, jeg ser uklart jeg blir uvel og kvalm, brekker meg. Panikk! 

 

Den tanken om død og min redsel om at jeg e døds syk har tatt veldig kontroll over livet mitt. Redd for å bli fullstendig grønnsak. 

Redd for at jeg om en stund skal bare sitte i et hjørne og riste som om jeg sku hatt epilepsi anfall fordi jeg forsvinner som menneske og kun ligger der og e skam dårlig og fullstendig lammet. 

 

Kommer en dag til å miste fullstendig kontroll, den dagen så kommer jeg ikke tilbake. Den dagen kommer jeg til å pines og lide til hjerte mitt stoppes. når kommer den dagen? 

 

Livet mitt er satt på vent. På vent for å imøtekomme døden. Jeg kan ikke planlegge noe. Jeg kan ikke glede meg til noe, fordi jeg skal dø snart.

 

Ironisk nok så er jo som sagt min største frykt å dø. Men den frykten e så intens og slitsom at jeg faktisk nesten ønsker å dø. 

Fordi jeg føler ikke det er verdt livet når jeg går daglig i et mareritt og hemmes. Jeg blir lam. 

Med en gang angsten er der så ber jeg til Gud om å overleve. 

 

Når angsten forsvinner så blir jeg nedstemt igjen.. og noen ganger tenker at jeg kunne bare dødd. Hvorfor ba jeg om å overleve? Jeg må bare gi etter, ikke kjempe for å trekke pusten. Bare gi slipp. Døden e skremmende men det går nok fint..

 

Sånn går det i sirkel. Angst= ikke dø

Ikke angst= jeg må gi opp og slippe tak.

🔄

 

Men jeg håper ting blir bedre 😄 og skal ha troen på det!

 

Dette er ikke et "jeg ønsker å dø" innlegg. For jeg ønsker jo ikke det. Dette er bare mine panikkangst tanker og prøve å forklare litt hvordan det hemmer hverdagen min og hvordan hjernen og kroppen min styres.

 

Vet at mange med angst kan kjenne seg igjen i dette. Men ikke gi opp. Søk hjelp, hold motivasjonen og kjemp❤️

 

 

 

 

 

 

Hva Er Dine Nyttårsforsett? Godt Nyttår Alle🎉

Siste dag i 2018! 

Ja hva skal man si? For et år. Ekstremt annerledes enn alle de andre årene. På godt å vondt. Har vært et år fullt med glede, smerte, sorg og eventyr. 

 

Møtt nye mennesker. Jeg har bodd der jeg bor nå i 1 år. Alt i alt har det gått veldig bra.

 

For meg har dette året vært annerledes fordi jeg har flyttet, og fordi jeg har vært med helt andre mennesker. Opplevd fine turer, konserter, havet, fester, nye venner, og mye mer

 

Mitt nyttårsforsett skal være å leve sunnere.

Snu tankegangen min.

Ta vare på De rundt meg.

Stresse mindre og gå turer. 

Hva er dine nyttårsforsetter? 

 

Uansett så håper jeg alle får et fantstisk år i 2019. Godt nyttår fine mennesker ❤️🎆🎇🎉

 

Jeg tenker på deg❤️ God Jul

Ønsker alle en strålende fin tid før nyttår❤️ 
Tenker på de som ikke har noen.
De som sitter alene
De som ikke har mat
De som ikke fekk gave.
De som er syk.
De som er psyk.
De som blir slått.
De som er redd.🧡

Jeg tenker på de som er glad
De som er mange
De som er rik
De som er heldig
De som fekk gaver
De som spiste julemat
De som har alt💛

Jeg tenker på de som er kriminell
De som sitter inne
De som er rusavhengig
De som er alkoholikere
De som stjeler
De som lyger
De som har det vanskelig💚

Tenker på de som er i Afrika uten mat
De som møter terror
De som blir misbrukt
De som er i krig
De som kjemper💙

Jeg tenker på alle mennesker i enhver situasjon! 
Alle skal ha det bra❤️

Beste gave jeg har fått og gitt!

Heisann! 

Er bare innom for å ønske alle en fantastisk fin jul! 

Har dere hatt en fin kveld? 

Det har i hvertfall jeg. (Selv jeg som ikke liker jul hehe) 

Jeg liker jo ikke gråte foran folk men har ikke kommet en tåre fra meg idag. Haha.

Men det gjorde det for noen andre jeg vet.

 

Dere skjønner. Det er en person som har betydd veldig mye for meg de siste 5 årene. Og jeg ville gi hun en fin julegave. Var ikke sikker på hva jeg skulle gi. Tenkte på noen produkter, sjokolade, klær, smykke elns. Men det ga jeg jo i bursdagsgave for et par år siden. 

 

Så tenkte jeg ville gi noe helt spesielt i år. Så, jeg bestemte meg for å lage et album/scrapbook. Med bilder fra turer,hverdagen, naturen, bursdager og litt forskjellig gjennom årene. Ville gi en personlig gave som hun kunne ha resten av livet. 

 

Jeg ga hun nok noen forventinger men faktisk så tror jeg jeg oppnådde de +++

Hun ble fornøyd. Jeg det ble jeg også❤️ 

Fekk tlf fra hun sent ikveld, og gaven hadde falt i smak hos hele familien, med litt tårer 😭😍 

Så den tlfen om hva hun synes om gaven var det beste øyeblikket i julen hos meg hvertfall! At hun ble glad ❤️ da er jeg stor fornøyd! 

Eller det beste var vel egentlig gaven jeg fekk tilbake av hun og ei annen hjertevenn. Nemlig tur til Tromsø i januar❤️ lykke! Jeg e super fornøyd, tusen takk! 

Her er noen bilder av litt av gaven😃

hva er deres beste gave som dere hatt fått og gitt? 

 

Jeg Sliter Med Å Like De Som Er Snill

Dette høres kanskje rart ut. Men sånn er no det. Kanskje noen kan kjenne seg igjen. Eller har noen tanker om hvorfor det er sånn. 

 

Saken er, at jeg nesten alltid tiltrekkes det som ikke er bra. Da tenker jeg spesielt på mennesker. 

Jeg sliter med å like folk som er snill eller hva jeg skal si. Jeg liker som regel de som e kynisk, manipulerende og gjerne mennesker som egentlig ikke bryr seg om meg. Men som har kontakt med meg for egen fordel. Jeg har vært borti MANGEMANGE sånne mennesker. Er som regel der jeg ofte har endt. 

 

De som bryr seg, som bruker tid på meg og som viser de er interresserte de klarer jeg bare ikke. Det blir liksom bare veldig irriterende. Jeg bare klare det ikke. Går rundt og irriterer meg hele tiden og går meg på nervene. 

 

Kort forklart. De som e snill bare tenker jeg fuck off og de som e kyniske drittsekker bare tenker jeg never leave me 

Er ikke det veldig rart? 

 

Ja vi kan gjerne begynne å snakke om det å hele tiden gå i samme mønster og snakke om ukjent, kjent,trygt og utrygt men uansett så gir det ingen mening.

 

Det er bare at det irriterer meg veldig at det skal være sånn. Kan ikke jeg bare like personer som er snill og vil meg bra? Som jeg vil for mine venner.. MEN.. allikevel klagde jeg på at jeg hadde falske venner, folk som ikke brydde seg, folk som tok kontakt når de trengte noe. Og noen i verstefall som satt dype spor, og ødela veldig mye. 

 

Jeg har hatt flere perioder i livet mitt der jeg har vært borti forskjellige folk som jeg egentlig ikke tror hadde brydd seg om jeg hadde dødd en gang selv om vi på en måte var veldig nærme hverandre. 

 

Det verste er at jeg nesten ALLTID vet når folk bruker/utnytter meg og når folk faktisk bryr seg og liker meg for den jeg er. Men jeg velger å ikke gjøre noe med det fordi at den personen betyr mer for meg enn hvor stygg den personen egentlig er.. 

 

Jeg vet innerst inne at personen ikke bryr seg eller ønsker meg godt. Og utnytter meg og manipulerer. Men allikevel så bare tvinger jeg meg selv til å velge å tro at det ikke er sant. Fordi å beholde den skadelige relasjonen betyr mer for meg enn alt annet. 

 

Jeg prøver hver dag og unngå sånne folk. Og heller snu vei om jeg møter på sånne.. men ikke så lett. 

 

Ikke misforstå. Ikke Alle mine venner og de jeg kjenner er sånn. Jeg har snille, gode venner også, hehe. Men sier bare at det er ofte det motsatte jeg tiltrekkes i retning mot.

 

Men jeg får bare fortsette å jobbe med meg selv der. For vi alle vil vel egentlig ha det bra.. men noen ganger så bare lager vi litt problemer for oss selv, slik som jeg gjør, haha! 

 

Jeg Får Så Vondt Inni Meg

Tenk de som ikke har noen i julen, de som er uten mat i Afrika. De som er uten mat i vårt eget land. De som er dødssyke som ikke får medisiner. 

 

Tenker på de som blir banket av sine foreldre.

Tenker på de som blir voldtatt av sine nærmeste. Tenk de som ikke har noen rundt seg som er helt alene. Jeg blar på Facebook hver dag og ser alltid noen som ikke har det bra. Føler meg maktesløs har så lyst til å gjøre noe. (Prøver å gjøre noe som regel, lover)

Tenk de som blir pint, torturert, drept. 

 

Jeg kan ikke forestille meg. Jeg får så sinnsykt vondt inni meg og tenker hver dag på alle disse menneskene. Hva kan man gjøre? Hvorfor skal det være sånn? 

 

Dette er noe som virkelig plager meg i det daglige... for meg blir aldri noe av dette naturlig, og kommer aldri til å bli ert uansett om det bestandig har vært sånn steder i verden.

 

Sku ønske jeg kunne knipse så fekk alle det bra❤️ føler det er viktig å tenke på andre. Selv om det av og til føles håpløst fordi en ikke kan gjøre noe alltid. Som jeg syns e vondt langt inn i hjertet. Og så tenker man kanskje ekstra mye på disse nå som julen (sårbarhetens tid) kommer. (For min del hvertfall) 

 

Håper alle får en best mulig dag❤️ 

Klem Fra Meg!

Jeg Skulle Ligge Stille I Sengen Lydløs Mens De Hadde Sex

Jeg føler meg ikke alene. Jeg er alene. Ikke bare ensom. Det er ingen som vil være med meg, føler jeg. Det er sårene. Jeg har aldri passet inn noe sted, jeg er ofte den som ikke blir likt. For å overleve må jeg dagdrømme. Det gjør jeg mange ganger for dagen. Det går som regel i det at jeg er populær. 

 

Jeg har siden jeg var liten alltid måtte gjøre meg interessant blandt folk, for å bli godkjent der og da. Det vil si å dumme seg ut, og få folk til å le. Men de lo bare av meg. Men det var bedre enn å bli sett stygt på og bli kalt for stygge ting. 

 

Jeg e nesten alltid den som må ta kontakt med folk den dag idag. Har tenkt mange ganger på at hvis ikke jeg hadde sendt mld, om det noen gang hadde plinget på tlfen min igjen da... tideligere har jeg oppholdt meg mye med tilfeldige fremmede mennesker. 

 

Jeg kunne være et sexobjekt i 12 årsalderen. Og senere være med menn hjemme hos de, for et var takknemlig for hvert eneste selvskap jeg kunne ha med andre. Uansett hvem så var det bedre. Koste hva det ville koste, jeg ville ha noen å være sammen med. For på skolene jeg gikk på fekk jeg lite venner og fikk ikke mange å være med på fritiden. 

 

Snart halve livet mitt har jeg tenkt at hvis jeg vil værende noen må det være menn som jeg må ha sex med. For å så stå alene igjen. For det var jo bare det jeg kunne brukes til, sex! Dette har jeg godtatt. Jeg godtok at det var sånn det sku være og det var sånn det alltid kom til å bli. 

 

Jeg måtte gi kroppen min for å kunne være nær noen. Det ble bare en selvfølge for meg at jeg skulle ligge i ro i en seng og puste lydløs. Jeg var aldri tilstede mentalt, aldri! Jeg vet ikke helt, eller husker ikke men jeg var på en måte borte hver gang det skjedde. 

 

Jeg forholdt meg ikke til hva som skjedde med kroppen min. Men en ting vet jeg idag, jeg var ikke klar. Men jeg trodde ikke jeg ble skadet av det for jeg var jo helt likegyldig. Jeg brydde meg jo ikke. Folk kunne gjøre hva de ville, det hadde ikke noe å si. Jeg visste innerst inne at disse personene ikke brydde seg om meg men jeg nektet å tro det og holdt håpet like mye hver gang. 

 

Jeg fekk et forsvarsmodus over disse mennene. Jeg følte jeg måtte beskytte de. De tok jo på en måte vare på meg, trodde jeg. De var de eneste jeg hadde. Selv om det bare var en time om gangen. 

 

Jeg ble besatt av å beskytte de og forsvare de mot spørsmål og tvil fra andre voksne mennesker rundt meg. Mennesker jeg den gang hatet. Mennesker jeg trodde ville meg vondt. Det var jo disse mennene som var snille. Spesielt de jeg ikke ville ha sex med, og sa nei til. De fekk jeg et ekstra knyttet bånd til. 

 

Kanskje den som bare rev av meg klærne mens jeg gråt og sa nei til 10 ganger. Den personen hadde jeg jo en relasjon til, som jeg måtte beholde. Enhver relasjon jeg hadde måtte jeg ta vare på. Jeg hadde ikke råd til å miste de. Dette vedvarte i flere år. 

 

Det er heldigvis ikke sånn lenger. Jeg har ofte samme tankegang men kunne aldri gjort noe av det igjen. Og den dag idag kan jeg ikke fatte at jeg gjorde som jeg gjorde. Men plutselig bare snudde alt og jeg bestemte meg for at nok var nok. 

 

Jeg e veldig glad for det nå. At jeg ikke kunne tillatt meg selv å gjøre det uansett hvor verdiløs jeg føler meg. Men heller bare lar tankene komme og heller føle på det til det går over. Så er glad jeg har vokst mye på det. Og klarer å håndtere meg selv eller hva jeg skal si. For det hjalp jo meg ikke overhode. 

 

Jeg trodde selvbilde og selvfølelsen sku bli bedre. Men den ble jo mye verre. Men husk at uansett hvordan du føler deg på innsiden og uansett hva hodet ditt sier så har du alltid retten til å bestemme over egen kropp. Aldri gå over din egen grense for å passe inn eller bli godkjent

 

 

Jeg Prøver Å Komme Tilbake Til Virkeligheten

Okei. Jeg ble ikke noe bedre på denne bloggingen. Jeg har mye tanker for tiden. Men ikke noe jeg føler for å dele på bloggen. Jeg har litt problemer med meg selv for tiden. 

 

Jeg må finne ut hva jeg ønsker å gjøre fremover. Jeg må omstille hodet mitt veldig. Jeg går gjennom en liten prosess med meg selv, som gjør at jeg har tusen tanker i hodet samtidig hele tiden. Og jeg må finne ut hva jeg skal gjøre med det. Jeg er litt unnvikende og fraværende i den virkelige verden. 

 

Jeg vet at folk sliter med å få kontakt med meg. Jeg beklager. Det handler ikke om at det du sier er uinteressant eller at jeg ikke bryr meg. 

 

Det handler om at jeg tenker så mye hele tiden at jeg faktisk ikke klarer å konsentrere meg i det hele tatt. Jeg lever i min egen boble av håp, sorg og usikkerhet. 

 

Dette har tatt over livet mitt! Jeg har på en måte mistet litt kontrollen. Men jeg skal nå få hjelp tror jeg. Det er ihvertfall planen. 

 

Så jeg håper på at jeg kommer tilbake til meg selv snart og kan leve livet uten alle disse tankene som styrer fullstendig. Og jeg håper jeg klarer å konsentrere meg om noe annet. Jeg prøver hver dag! Men det er ikke lett. 

 

Dette ble et rart innlegg men vet du, det er ikke så farlig! Håper dere har det bra❤️

 

Jeg Har Skjønt At Det Er Hemmelig

Vet ikke helt... men jeg ser at bloggingen min kan bli vanskelig! Jeg føler det blir vanskelig å blogge fremover. Jeg føler ikke jeg kan skrive personlige innlegg lenger. Jeg kan selvfølgelig skrive generelle innlegg om ting, men jeg vet ikke hva. Og ingen har kommet med noen ønsker.

jeg føler meg litt fastklemt. Jeg vil ikke utlevere noe om mine egne følelser for tiden. Jeg vil ikke ha spørsmål. Jeg bor på et lite sted, en bygd. Jeg har veldig få venner. Og det gjør at jeg ikke ønsker å utlevere meg selv. 

Det er veldig mye jeg har lyst til å skrive, men tenker at det er alltid noen som vil føle seg truffet eller påvirket av det jeg skriver. Hadde det vært opp til meg hadde jeg skrevet min livshistorie, men det kan jeg ikke. 

Jeg må ta hensyn til venner,bekjente,familie og alle. Og det gjør ting veldig komplisert for meg. Jeg har hatt et ønske om å skrive, ikke en bok men kanskje noe sånt. Om mitt liv og mine erfaringer. 

Jeg har et ønske om å kunne hjelpe andre mennesker. Andre som har gått igjennom d samme som meg.  Holde foredrag, og dele min livserfaring som menneske.

dette kommer jeg aldri til å kunne gjøre. Jeg føler leg låst. Jeg kan aldri fortelle om mitt egentlige liv til noen. Aldri dele noe. Aldri si noe. JEG MÅ TIE TIL JEG SLUTTER Å PUSTE. Det er helt for jævlig, og jeg hater det. 

Men jeg er et fuckings løvetannbarn, og jeg kan aldri dra et blad ut av blomsten. Den må visne. 

 

Derfor Har Jeg Ikke Blogget!

Jeg har ikke blogget på en stund. En veldig god stund. Og det er litt kjipt men jeg har ikke fått gjort det. 

 

Grunnen til at jeg ikke har blogget har vært fordi jeg har vært mye dårlig! Jeg har hatt mye panikkangst som har tatt mye av energien min. Så jeg har fokusert på andre ting enn blogging for å prøve å ikke få angst. Jeg er inni en veldig dårlig periode nå med mye angstanfall. Og hodet mitt er ikke helt med for tiden så det har rett og slett vært vanskelig å blogge.

 

Jeg har ikke hatt motivasjon eller krefter til å tenke så mye på bloggen. Håper det blir litt mer fremover, jeg skal prøve. En annen ting er at jeg har holdt litt på med flytting. Men har kommet på plass nå! Håper på selv at det kommer noen innlegg fremover. 

 

Kom gjerne med forslag og ideer om ting jeg skal ta opp! 😊😌

Jeg Nekter Å Dø (WARNING❌)

(Warning❌)

Det er noe vi nesten aldri snakker om. Men jeg tror noen tenker på det fordi om. Det er skummelt og ukjent!

 

DØDEN! hvem vil egentlig snakke om den? Det er jo vel ikke et positivt tema! Kanskje mange ikke snakker om det fordi man ikke vet hva som skjer etter vi dør? Hva er det å si om det? Vi vet jo ingenting. Det er vel kanskje umulig å forske på hva som skjer når sjelen vår forsvinner og vi blir til ingenting. 

 

Folk har jo sine forskjellige teorier om hva som skjer. Og om det i det hele tatt skjer noe. Men ikke godt å si. 

 

Det jeg hvertfall kan si er at det høres veldig skummelt ut og at jeg gruer meg noe helt sinnsykt hver eneste dag. Er det vanlig å tenke så mye på døden? Så mye at det forstyrrer livet ditt? Jeg vet ikke. Men det plager meg. 

 

Noen ganger tenker jeg faktisk at jeg vil bare dø nå for å slippe å grue meg sånn til det lenger. Vil bare bli ferdig med døden nå så jeg slipper å gå igjennom den senere. Så redd for døden at jeg nesten ikke tør å leve ironisk nok! 

 

Har sånn dødsangst. Og jeg nekter å dø. Jeg skal aldri dø. Jeg skal unngå døden for evig tid fordi jeg blånekter å gå igjennom det. Sånn tenker jeg, helt idiotisk! For hvem kan vel stoppe den prosessen? 

 

Jeg tenker ofte på at hvorfor løper ikke vi mennesker hver dag rundt på gaten og hyler og skriker fordi vi skal forlate jorden en dag? 

Er det ingen som fatter hva som er iferd med å skje oss alle? For meg er det sykt hvor avslappa vi er. Mens jeg kjenner at panikken tar meg litt innvendig. Og det verste er at jeg MÅ forholde meg til den. Uansett. En dag vil den komme. Jeg får frysninger bare av dette innlegge, for jeg vil bare ikke! Jeg tør ikke å dø!

 

Jeg nekter å gå inn i kirker noengang igjen. Aldri. Jeg forbinder kirker med død. Jeg hater det. Ikke snakk om at jeg skal noen gang gå i begravelse, konfirmasjon o.l igjen. Det er kanskje egoistisk av meg men det får så være. Beklager men setter ikke mine ben inn der.

 

Er det vanlig å være så redd for døden? Jeg ville jo trodd det. DET ER JO TROSS ALT DØD!

Nei det er jo en naturlig prosess men jeg bare klare ikke å fatte at det er sånn det er. Hvis du er like redd som meg så forstår jeg deg godt! 

Dette ble jo litt av et nederlag av et innlegg men det er jo faktisk bare sånn det er💔

Det Gjør Vondt Å Aldri Føle Seg Bra Nok

Det gjør så jævlig vondt. Føles nesten som jeg skal dø av smerte i hjerte. Det brenner!  Føles ikke som at noenting av det jeg gjør er bra nok! Ingenting. Føler mange rundt meg virkelig hater meg. Og jeg kjenner selv på hat. Men det snakkes selvfølgelig ikke høyt om. Jeg vil være bra nok. Jeg vil at folk skal like meg for den jeg er. 

 

Jeg er sint, jeg er lei meg, jeg er fullstendig knust! Hver eneste dag håper jeg at jeg skal bli akseptert. Bli bare bra nok som det er. Men det blir jeg ikke. Jeg er villig til å strekke meg langt for å få en bekreftelse. Uansett. Det E alltid vondt å ikke føle seg velkommen noe sted. Det å kjenne på å ikke høre til hos noen. Den ensomheten som bare sprer seg i hele kroppen.

 

 Det er smertefullt. Og jeg føler skam, fortvilelse men samtidig håp. Et lite håp hver dag om å bare føle seg bra nok. Mye av min hverdag tenker jeg ofte på hva jeg må gjøre og hva jeg ikke må gjøre. Det er ekstremt slitsomt i lengden. Jeg må alltid passe på at jeg er i godt humør rundt andre mennesker. Vil ikke vise svakhet. Vil ikke vise sårbare følelser. 

 

I mitt hode er det fullstendig feil å vise at man er sint, såra eller lei seg. Fordi hvem vil like meg da? Alle vil vel være rundt personer som smiler og er glad hele tiden? Jeg tenker og føler det sånn ihvertfall. Mennesker må hjerne vise følelser, uansett hva men jeg vil ikke vise det selv.

Gjeste-Innlegg Fra Tromsø Jente (21)

Jeg lurer stadig vekk på hvem jeg egentlig er. Merker at jeg tilpasser personligheten min etter hvem jeg er med. Vil at folk skal like meg. Liker du biler? Jeg elsker biler! Liker du fotball? Jeg og! Oransj er favoritt fargen din? Min også! Men stemmer det egentlig?

Det er ikke bare sånn at jeg later som om jeg liker tingene, jeg merker jeg får en økt interesse for det med en gang jeg er i nærheten eller har kontakt med personen. Omså jeg bare tenker på personen. Så hvem er jeg? Hva liker jeg?


Jeg er borderline, men jeg er ingen skuespiller. Jeg later ikke som om jeg er noen andre. Jeg har egne interesser, men tør ikke fortelle om dem i tilfelle det ikke stemmer med hva andre liker. Må jo like det folk vil at jeg skal like, ellers liker jo ikke de meg.

Du Er Bare Perfekt Hvis Du Er Insta-tynn

 

Okei, når er det nok? Skal vi virkelig sitte å se på dette? Se at verden blir styrt av mennesker som daglig reklamerer for dette? Hva med den yngre generasjon?

 

Da tenker jeg på kroppspress! 

Unge idag ser daglig på instagrammere som legger ut bilder av den ?perfekte? slanke kroppen. Den folk kaller for instakropp. Utrykket ?insta? = det man kaller perfekt!

 

Det er WOW! Det er instakropp, instabryn, instasminke, osv... det skal ikke mye til før jeg hører at ?hun var lubben? LUBBEN? Hvor da? Fordi man ikke omtrent kan se ribbeina? Alvorlig?! Det er ille. Og det er trist å se hva mange idag kaller for slanke kropper. For det er alt for ofte ?veldig tynne jenter? ikke slanke. 

 

Jeg tror mange kan føle veldig på det kroppspresset. Sosiale medier er noe jeg tror vi alle kan være enige i at er kommet for å bli.

Unge blir stadig mer opptatt av utseende. 

Det er helt ?vanlig? dessverre å fylle i leppene, ta botox, ta silikon, operere rumpen og ikke minst nesen.

Det E jo blitt som ?kosmetikk? 

 

Men det er det faktisk ikke! Du forandrer ditt utseende ved å legge deg under kniven. Du opererer noe på din egen kropp! Putter inn stoffer som ikke er naturlige. Jeg personlig mener jo at folk skal få bestemme selv. MEN, jeg ser alt for ofte at det blir så fremprovosert i blogger, magasiner, på Instagram og overalt! 

 

Dette får jo yngre til å tenke. Deres forbilder opererer seg. Ser seg selv i speilet og tenker at kanskje de er noe feil med dem? Hva kan de forandre? Og 14 åringer som konfirmerer seg som bare gleder seg til å få penger for å ta silikon?! Hallo?! Bruk pengene dine på en dyr Mac og lappen istedenfor! 

 

Når man først er ?fanget? i dette kroppspresset så er det vanskelig å snu tankene! Jeg har vært der selv og jeg vet det er lett å bli påvirket. 

 

Ikke alt du er på Instagram er ekte. Mye er retusjert! Du som ser hun med den slanke magen, store rumpen, fyldige lepper og store hofter. Det trenger ikke å være ekte. Og det trenger ihvertfall ikke å bety at det er perfekt. 

Ordet perfekt eksisterer ikke. Det har ingen betydning. For det er opp til hver enkel å bestemme hva som er perfekt og ikke. 

 

Og du er perfekt akkurat slik du er. 

Tenk om vi står i en verden om 20 år der alle ser nesten like ut. Alt er plastikk, alle er opererte. Da mister vi oss jo selv fullstendig når det kommer til selvfølelse. For jeg tror ikke livet ditt blir så mye bedre av mindre nese, eller større lepper. Og du får neppe så mye bedre selvfølelse. Du finner kanskje bare nye komplekser. 

 

Sku ønske vi var litt mer bevisst. 

Bare vær så snill og prøv å tenk at du er unik, du er bra nok, du er god nok. Du er perfekt, akkurat slik du er❤️

 

Spørsmål om meg selv

Spørsmål om meg selv (generelle spørsmål)

  •  
  • 1. Hvor gammel er du? Jeg er 20 år gammel (1997)

 

  • 2. Hvem var du rundt i minst to timer i dag? Kattene 

 

  • 3. Hvor høy er du? Jeg er 168

 

  • 4. Hvilken film så du sist? De nermeste (så bare halve) 

 

  • 5. Hvem ringte du til sist? Jeg ringte mamma for å spørre om hjelp til noe 

 

  • 6. Hvem ringte sist til deg? Mamma

 

  • 7. Hva stod det i den siste tekstmeldingen du fikk? "Kan du hjelpe meg i leiligheten? Kommer ikke igang alene ser helt jævlig ut og må rydde og pakke litt, og få bort all pappen -.-? ? til mamma

 

  • 8. Foretrekker du å ringe eller å sende tekstmelding? Som oftest melding

 

  • 9. Er dine foreldre gift eller skilt? Ingen av delene. Men de er ikke ilag

 

  • 10. Når så du din mor sist? 3 dager siden

 

  • 11. Hvilken farge er dine øyne? De er blå

 

  • 12. Når våknet du idag? Ca 12:30 (b menneske)

 

  • 13. Hva er din favoritt julesang? Er ikke så begeistra for jul men kanskje (x-mas time) fra bubbles

 

  • 14. Hvor er ditt favoritt sted? Hvis jeg skal si et sted sier jeg Spania! Men liker best å være hjemme

 

  • 15. Hvilket sted unngår du? Prøver å unngå steder der jeg kjenner folk som jeg ikke har avtale om å møte. 

 

  • 16. Hvor er du om 10 år? Tror egentlig det er ganske likt som nå

 

  • 17. Hva skremte deg om natten som liten? Sikkert monstre under sengen

 

  • 18. Hva fikk deg til å virkelig le sist? Ler hele tiden så men husker ikke. Kanskje en venn

 

 

  • 19. Hvor stor er din seng? 180x200

 

  • 20. Har du stasjonær eller bærbar pc? Bær

 

  • 21. Sover du naken eller med klær? Med undertøy. Av og til klær

 

  • 22. Hvor mange puter sover du med i senga? Hvertfall 4

 

  • 23. Hvor mange land har du bodd i? Bare Norge

 

  • 24. Liker du sko, sokker eller å gå barfot? Sokker

 

  • 25. Er du sosial? Ja, jeg vil påstå det. Liker helst å være sammen med noen

 

  • 26. Hva er din favoritt iskrem? Er ikke glad i Is.

 

  • 27. Hva er din favoritt dessert? Ingen. Men hvis jeg må velge så sier jeg jordbær. Hvis det er dessert

 

  • 28. Liker du kinesisk mat? Det er favoritten

 

  • 29. Liker du kaffe? Bare lukten.

 

  • 30. Hva drikker du til frokost? Vann eller saft

 

  • 31. Sover du på en spesiell måte? Sover alltid på magen, eller siden.

 

  • 32. Kan du spille poker? Nei

 

  • 33. Liker du å kose? Eeh. På hvilken måte? Kommer helt an på hvem.

 

 

  • 34. Er du ett avhengighets-menneske? Avhengig av hva da? Alle er sikkert avhengig av noe. Jeg er psykisk avhengig av snus. 

 

  • 35. Kjenner du noen med bursdag på samme dag som deg? Ja det gjør jeg.

 

 

  • 36. Vil du ha barn? Jeg vet ikke. Det var det jeg ville før men vet ikke nå lenger. 

 

  • 37. Kan du andre språk enn Norsk? Engelsk. 

 

  • 38. Har du noen gang vært inni en ambulanse? Ja.

 

  • 39. Foretrekker du havet, eller svømmebasseng? Havet.

 

  • 40. Hva bruker du helst penger på? Glad i å bruke penger på klær. 

 

  • 41. Eier du dyre smykker? Nope. Kanskje noe jeg har fått i bursdags/julegave

 

  • 42. Hva er ditt favoritt program på tv? Hotel Cæsar, og begynt å se på Ex On The Beach. Helt sinnsykt.

 

  • 43. Kan du rulle tunga? Ja

 

  • 44. Hvem er den morsomste personen du kjenner? En venn

 

  • 45. Sover du med kosedyr? Nei, det gjør jeg ikke.

 

  • 46. Hva har du som ringe-lyd? Standard-innstillinger på iPhone.

 

  • 47. Har du ett klesplagg fra da du var liten? Tror mamma har noe liggende.

 

  • 48. Hva har du nærmest deg nå, som er rødt? En tom juice kartong

 

  • 49. Flørter du mye? Nei, det gjør jeg ikke

 

 

  • 50. Kan du bytte olje på bilen? Ja

 

  • 51. Har du fått fartsbot noen gang? Nei

 

  • 52. Hvilken bok leste du sist? Månefeen

 

  • 53. Leser du avisen? Kun på nett. 

 

 

  • 54. Abonnerer du på noen magasiner? Nei, det gjør jeg ikke.

 

  • 55. Danser du i bilen? Som regel ikke

 

  • 56. Hvilken radiostasjon hører du på? Hører som oftest på musikk fra tlfen.

 

  • 57. Hva var det siste du noterte på ett papir? Noe fra et spill

 

  • 58. Er du lykkelig? Aner ikke

 

  • 59. Hva syns du om spørsmålene? Litt kjedelige?

 

  • 60. "Når jeg blir seks og seksti....?" Da er jeg mye eldre....
  •  
  •  

Det Styrer Livet Ditt

Hvor langt skal man strekke seg? Hvor langt skal man gå? Hva skal man tåle? Hvor går grensen? 

 

Hvis man er skikkelig glad i en person, om det er venninne,venn,kjæreste, en man liker, familie eller uansett. Hva skal man tolerere?

 

Man vil kanskje gjerne strekke seg langt for å beholde relasjonen til den andre personen, fordi man er livredd han for minste den. Man vil gjøre hva som helst for å unngå å bli forlatt, uansett konsekvenser. Man lar det kanskje også gå på egen bekostning hele tiden for at den andre skal bli fornøyd at at du skal bli akseptert og godtatt. 

 

Det tar ingen ending. Personen kan kanskje utnytte deg, bruke deg og vise ingen interesse for deg men du blir til slutt blind, og det vil ingen ende ta. For du bryr deg bare om å prøve å være god nok. Det handler i disse tilfellene aldri om gi og ta. Men å gi. Gi alt i håp om å beholde en relasjon som egentlig ikke er verdt en dritt. Du blir utnytta og brukt og innerst inne vet du det veldig godt men nekter å face det. 

 

Det blir nesten som en besettelse, du vil gjøre alt for å bare kunne være bra. Minnes nesten som anoreksi på en måte. Det å planlegge dagen din på hvordan du skal håndtere ting og hvordan du skal bli akseptert. 

 

Spørsmålet mitt er hvordan man skal kvitte seg med sånne personer? Hvordan man skal klare å bryte denne isen. Hvordan man skal komme seg unna, og slutte med disse lengslende om å være nær dissei menneskene på kun egen bekostning. Men bare til eget tap. Gang på gang. Deg er et ork. Det er slitsomt!  Og livet ditt blir basert ut ifra dette hver eneste dag. For du blir aldri bra nok For disse. De vil ikke godta deg. Du må enten gi alt og please de eller dra til Helvete. 

 

Er du i enn sånn situasjon, så prøv å kom deg ut av den. For det er ikke sunt eller bra på noen som helst måte. Det blir bare verre, og det ødelegger livet ditt. Men det er også svært vanskelig og komme seg unna og håndtere det. Men prøv å ikke la Deg knekke.

 

Spiseforstyrrelse Og Kontroll

Ja, mange vet kanskje dette fra før. Men jeg har i perioder slitt med spiseforstyrrelser. Husker ikke helt når det starte men det er kanskje halve livet mitt der det har gått opp og ned med det. Vet ikke helt hva som utløste det. Det kan være mange ting, men jeg vet hvertfall en ting. Jeg virkelig hatet kroppen min. Kanskje jeg bare generelt hater meg selv.

 

Jeg hadde ingen kontroll på livet følte jeg. Så jeg tenkte at å slutte å spise kunne ingen nekte meg. Jeg skulle bestemme selv hva jeg skulle putte i munnen. Når jeg ikke fekk bestemme noe i mitt eget liv, sku jeg hvertfall bestemme dette. Jeg fekk det til. Jeg var så utrolig stolt! Jeg sku ta kontrollen tilbake å bli sjef over eget liv. Og jeg ble min egen. Jeg gikk mye ned i vekt! Og jeg ble fri på en måte! Når jeg ikke spiste så åpnet jeg alle dørene som var låst! Det var det eneste som betydde noe. Alle kunne bare gjøre hva de ville med meg. Jeg brydde meg ikke lenger. For jeg hadde min greie som jeg kunne bestemme over. Og det var en veldig god følelse.

 

Alt gikk i planlegging av måltider og når jeg skulle veie meg. Elsket å se hvordan de tallene forandret seg hver dag. Jeg var sterk! Jeg hadde viljestyrke! Jeg var ikke svak lenger! Jeg var det ene fjæret som vinden ikke kunne blåse bort i storm. Jeg følte en befrielse og jeg var så lettet.

Min Største Frykt

Vi alle har vel ting vi er redd for. Ting vi frykter skal skje! Det har ihvertfall jeg! 

 

1.flyskrekk! Jeg er livredd for å fly. Kjenner en sånn intens frykt hver gang jeg er ute å flyr. Noen ganger blir jeg så redd at det føles som jeg ska besvime, seriøst! Så det er virkelig noe jeg hater! Sitter å vêr om å overleve hver gang. Skjer faktisk at jeg griner av glede hver gang vi lander for at jeg har overlevd! Haha

 

  1. Bli forlatt! Jeg har en så stor redsel om å bli forlatt av mennesker som betyr mye for meg. Er så redd for at de plutselig skal forlate meg for alltid!

 

  1. Døden! Jeg sliter jo som tideligere nevnt med panikkangst. Tanken har slått meg at jeg tenker på døden i underbevisstheten og derfor får såkalt panikkangst "dødsangst?  er livredd for å dø, og tenker en god del på det å bli gammel og faktisk skjønne at jeg må gjennom døden en gang

 

  1. KRIG! Krig er også en av mine største frykter! Klare ikke forestille meg. Men man vet jo aldri. Det kan jo skje.. men håper jo ikle det skjer før alle som er på denne jorden nå er borte. Eller egentlig noen gang da.

 

  1. Sykdom! Hvem vil vel bli skikkelig syk? En dødssykdom er jo helt forferdelig! Og velsigne de som går gjennom et rent Helvete for å overleve og klarer å kjempe seg igjennom det

 

  1. At de jeg E glad i skal gå bort. Ei av mine bestevenninner døde i 2014. Det vil jeg aldri oppleve igjen. Man skal dø nå man er veldig gammel. 

 

  1. Er det nå jeg skal si livet? Hehe. Men litt sant. Men må bare prøve så godt jeg kan å ta en dag om gangen

hva er dine frykter?

 

 

Pluss I Boken Til De Som Er Kynisk

Noen som har lagt merke til dette? Det har iallefall jeg. Snille folk blir utnytta og kanskje til og med mislikt. Tenker ofte at man ikke kommer langt med å være snill. Man blir bare brukt. Det er lett å tråkke på snille folk. Og spesielt hvis den personen ikke er flink til å si ifra. Da er det lett for at man blir et "offer" nesten. Fordi forlk tenker at man kan behandle dem som hvordan man vil. Nesten som "søppel" Det er lettere å overkjøre et menneske som  var vendt seg til å godta mye. For sier man ikke NEI så blir man alltid å bli behandla sånn av noen. Man kan til og med få andre til å gjøre ting de egentligikke ønsker å gjøre. 

Imotsetning av folk som utnytter. Folk som er kyniske og utspekulerte. De utnytter jo ofte enhver situasjon som de får til å bruke. Mange har jo ikke filter heller. Og ikke snakk om samvittigheten som bare er druknet på havets bunn. De manupulerer ofte mennesker som er for snille. mennesker som ikke klarer alltid å stille opp for seg selv. La ting gå på bekostning av andre. De utnytter alle områder. Det kan være penger, samvittigheten til andre, og bare det å prøve å forandre et annet menneske til det verre, for egen vinning. De er ofte ekstremt egoistiske og selvopptatt. 

Mennesker som er sånn burde man holde seg unna. Er du i tvil om en person behandler deg dårlig  på den måten burde du kjenne på om du føler denne person gjør deg glad og får deg til å føle deg bra, eller du kan snakke med noen om det og se hvordan de tenker om situasjonen. Man må bli bedre på det og si NEI, det og tørre å si ifra. Og det å sette foten ned når nok er nok. Man skal ikke godta å bli behandlet som dritt av andre. For sier man aldri ifra så blir det ikke bedre. Det er ikke noe som bare går over av seg selv. Mennesker vil ikke slutte å utnytte deg. De som utnytter og er utspekulerte får ofte mye mer respekt. Ikke alltid men ofte er det slik, dessverre. Jeg føler ofte at mennesker som er sånn kommer lenger i livet, enn det som er snille.

Hvorfor er det sånn? Det burde jo være motsatt og skulle jo tro at det var sånn.  Men ofte så er det faktisk ikke slik. Akkuratt som at det er en fordel å være slem og en ulempe å være snill. Vi må stille opp for oss selv om si NEI når vi mener det. Man skal ikke blli for snill når det føles feil og ikke er på sin plass!

Naturlig Ruset

Er det andre som kjenner på dette? Det å føle seg rusa hver gang man er glad og blir gira? Det gjør jeg. Jeg føler meg full, haha. Jeg blir så glad noen ganger at jeg ikke klarer å kontrollere meg nesten i det hele tatt. Jeg blir helt i lykkerus. Jeg kan bli døds glad bare av at jeg skal drikke vann med lime og agurk. JEG BLIR BARE DØDS GLAD. Herregud tenk da!!!! Drikke vann med lime og agurk ? hallo, hallalujah! Det skal jeg gjøre. Jeg blir så glad at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er full av endorfiner. Har lyst til å skrike høyt, løpe rundt og gjøre ting som jeg angrer på etterpå. Jeg føler meg skikkelig rusa. Jeg klarer ikke å oppføre meg. Jeg får seriøst lyst til å danse naken oppå et bord med cheerleader dusker på Mount Everest. Fordi jeg skal drikke vann med lime og agurk. haha. Dette er helt på tryne kanskje, men samma det. det er sannheten. 

Det skal så lite til for å gjøre meg glad. Jeg mener, bare et glass vann liksom? hehe. men uansett. Har alltids noen gledesdrepere som ødelegger min hyperglede. Tror egentlig det er bra, haha. Tror ikke jeg har godt av å bli så glad. Jeg sliter virkelig med å konsentrere meg om noe annet når jeg blir så glad. og jeg sliter sånn med å oppføre meg. Da er er jeg bare 110% oppe i skyene. Så greit at noen får meg ned på jordet igjen. Men ja, greit å føle lykke iblant, men kanskje prøve å begrense mine lykkehormoner, ahaha. 

Svarer På Populære Spørsmål

Kjører i gang et innlegg det jeg svarer på spørsmål som er populære på blogger for tiden. 

Hva er ditt ekte navn og hvor gammel er du?

Mitt ekte navn er Mareya Lee, Og jeg er 20 år gammel (1997)

Hva liker du mest med deg selv og hva liker du minst?
Ja, det er jo et vanskelig spørsmål. Hvis jeg må velge noe, så er det jeg liker mest med meg selv, ærlighet. Det er noe jeg verdsetter hos meg selv. Ærlighet synes jeg selv er viktig og noe man kan komme langt med. Det jeg liker minst med meg selv er humørsvingninger. Det plager meg mye. 

Hva trenger du for å være lykkelig?
Si det, hva jeg trenger. Jeg tenker at jeg trenger mennesker rundt meg som bryr seg. Det tror jeg alle vil ha. Ordet Kjærlighet er det ordet som kom opp i hodet mitt når jeg tenkte på ordet lykkelig. enkelt og greit.

Hva gjør deg mest sint?
Folk som er ekstremt egoistiske, lyger og ikke klarer å sette pris på ting.


Hvem ut av hvilken som helst person skulle du likt å ha som middagsgjest?
Det er mange det. men da veldiger jeg å si en kjendis som jeg ikke kjenner så da velger jeg Solveig Kloppen. Ser folk har vært hos hun før, haha og hun er bare så hærlig, <3


Hvor mange steder har du bodd?
Som jeg kommer på har jeg bodd 16 steder, men bare 2 byer.

Når gråt du sist?
Tror det var når begravelsen til Vibeke skofterud kom ut på youtube. Det var bare så veldig trist. :-( ps: Hvil I Fred, vakre deg <3

Hva bruker du helst penger på?
Jeg bruker mye penger på snus. (ikke bra), klær, mat, og god drikke.

Hvordan imponerer man deg?
Hvis du erærlig, åpen og et medmenneske som aksepterer andre som de er. 

Er du sosial?
Ja, jeg er et veldig sosialt menneske. Elsker å være sammen med andre. 

Hvordan ser din perfekte dag ut?
Min perfete dag består av å tilbringe den sammen med noen jeg virkelig verdsetter. Det er noe av det beste jeg kan gjøre. 

Hva verdsetter du mest i et vennskap?
Gjensidig tillit, respekt, ærlighet/lojalitet, og støtte hverandre.

 

 

Usikker Sex, Pengespill, og Alkohol

Det er dette som er selvdestruktivt. Når man gjør alt for å lukke igjen det tomrommet man hele tiden går å kjenner på. Man vil fylle det med noe. Men prøver desperat om fylle det med hva som helst, bare for å slippe og kjenne på den tomhetsfølelsen som ligger der. Og det blir fort handlinger som hverken er gjennomtenkt eller særlig positive. Og det blir svært impulsivt. Dette erer jeg har virkelig fått gjennomgått gjennom årene og virkelig fått kjenne på. Jeg har alltid vært så desperat etter å lukke det svarte hullet oppe i hodet mitt. Og jeg har gjort mye "selvdestruktivt". Jeg vil prøve å holde dette innlegget litt generelt.

Det tomrommet som jeg snakker om, hva er det?

Tomhetsfølelse er fremtredende, og kan forveksles med depresjon., men den er mindre affektladet enn den depressive. For å fylle tilværelsen vil borderlinepasienten ofte kaste seg ut i aktiviteter som ikke er hensiktsmessige, men som bekrefter at «det er liv». Det kan ofte være selvskading, for eksempel kutte seg på armer eller ben, svi seg selv med sigaretter, dunke hodet hardt mot gulvet eller veggen. kan fyller ofte tomrommet med: "Impulsiv atferd. inkludert alkohol- eller stoffmisbruk, usikker sex, pengespill, bulimi, (spiseforstyrresler) risikabel bilkjøring, selvskading (kutting), overdoser, o.l. Et sterkt ønske om å fylle tomhetsfølelsen ender ofte med store konsekvenser for mange. I verstefall ender det med sykehus innleggelse. hvorfor er det sånn? kan man ikke heller bare gå seg en tur? høre på musikk? lage god mat? lese en bok? nei, det fungerer ikke sånn. Men det er det som bør være målet. Man veldger heller å gjøre drastiske ting og jo mer farlige/drastiske de er jo bedre er det. Når tomhetsfølelsen kjennes i hele kroppen så gjør man ofte enda mer ekstreme ting for å fylle dette. Det må veies opp. Og man skader gjerne seg selv. Man må kjenne på noe som er enda sterkere enn tomhetsfølelsen (for tomhetsfølelse er faktisk en følelse det også). Høres kanskje greit ut men det er helt jævlig. Det er en av de verste følelsene. 

Personlig så har ikke jeg så mye av den selvdestruktive adferden lenger. Eller jeg har den, men ikke i like stor grad. Jeg har blitAt mye bedre på å takle ting, jeg lar den tomhetsfølelsen komme. Og så gjør jeg ikke så mye med det. Men jeg kan fortsatt bli bedre. 

50 Tanker på 50 Meter

Det å føle seg uviktig for alle. Det føles ikke noe bra. Det å føle at man må be om å få være med. Det å føle at man står i veien hele tiden. Det er en jævlig følelse og man skjenner bare angsten kommer. Sånn føler jeg ofte. At jeg bare står i veien, at ingen har lyst til å være med meg, at jeg er en som belaster, at når de er med meg så tenker jeg at de kanskje tenker at jeg skylder de nesten en tjeneste for at de er med meg. Jeg føler at de som er med meg er med meg for min skyld og ikke for deres egen. Jeg blir veldig sjelden bedt ut for å være med andre. Jeg er som regel alltid den som må ta intiativet. Nå har jeg ikke så mange gode venner men jeg har no noen. Det jeg skriver trenger ikke nødvendigvis å være en reality. Dette er bare hvordan jeg føler det på innsiden. Men uasnett så er det kjipt og føle seg som "femte hjul" på vognen. Men er ikke bare i vennekretsen. Det er også ute. noe som jeg har nevnt i et tideligere innlegg. Det å tørre å gå bort til andre. Mens du går bort til de den laaange biten som det føles som, trekningen mellom der du står og personen sitter. Da skjer det ting i hodet. Det kommer ganske mange tanker på vei bort dit. Jeg tenker at de tenker "neei plis ikke si at du kommer hit" "faen, gå bort jeg vil ha fred" "håper ikke hun setter oss her med oss" "vi later som vi ikke ser hun" "se så stygg hun er" osv. Det er grusomt. Og egentlig så liker jeg ikke ¨skrive dette fordi jeg vil egentlig ikke at folk skal vite at jeg tenker sånn. Og fordi jeg tenker når folk leser dette innlegget så tenker folk"JA, hun har helt rett, det er sånn vi alle tenker om deg" Men samma det. Jeg skal ikke la min paranoiditet få styre alt, hehe. Men det er jo kanskje ikke så rart at man tenker folk vil tenke stygt om deg hele tiden når man får høre alt mulig ute på gatene heller da. Sku bare ønske folk kunne si det til meg heller. Men jeg håper jo selvfølgelig at i de fleste tilfeller så er det bare oppe i hodet mitt og at det faktisk ikke er sånn at "alle" tenker sånne ting om meg. Men det er vel litt vanlig å få sånne tanker iblant?!

Sånn Tenker Jeg Daglig!

Heisann! Okei!, Dette innlegget er litt annerledes men kanskje interessant. Hvordan tenker en med Borderline? Det kan være ganske svart/hvitt, alt og ingenting holdning til livet. det er 0 % eller 110% . men folk vet kanskje ikke helt hva det vil si. men det er veldig bokstavelig som det det høres ut som å si det sånn. her har jeg en liste over hva som er vanlig å søke på google når man føler denne diagnosen tar litt overhånd

Googlesøk:

hvordan gå ned 10kg på en uke?

hvordan få anoreksi fort?

hvordan bli et dårlig/bra menneske på en dag?

hvordan tjene 1.million kr på en time?

hvordan forandre personlighet fullstendig over natten?

hva er en snill person?

hva er en slem person?

osv. Jeg vil tro at de fleste folk kan søke på mye rart på nettet. ikke bare meg men alle. men det er liksom den kontrasten. Den er så stor. 

tanker om jeg tenker ofte:

idag skal jeg kaste alle klærne mine fordi jeg kun kan beholde klær som er grønne. Alt annet er uaktuelt og blir helt feil. jeg kan ikke gå med klær somikke er grønne.     jeg skal kun gå med kjoler. kan ikke gå med bukser eller topper eller shorts. 

Jeg vil ned i vekt. jeg kan ikke spise noeee som helst som har mer enn 50 kalorier. og hver dag skal jeg få i meg maks 500 kalorier.

neste dag kan det være at jeg kan spise sjokolade og junkfood. kunne aaaaldri i livet forestilt meg og spise sunt.

Jeg skal forandre utseende fullstendig. Jeg skal bli brun, tynn, og forandre klesstil helt. og det skal skje idag.

Jeg vil bli en annen person. fra idag av skal jeg være perfekt. jeg skal være snill og hjelpsom mot alle, jeg skal redde verden alene. i morgen vil jeg være skikkelig kald mot hele verden og vise de at jeg ikke har følelser.

Idag vil jeg ha anoreksi, jeg ser så stygg og forferdelig ut at dette går bare ikke lenger. Dette er den personen jeg vil være. kun fokus på det. i morgen skal jeg være fornøyd med den jeg er, for jeg ser jo ikke så ille ut da. går vel greit å ha noen kilo for mye.

Selvbilde forandrer seg veldig fra dag til dag. ene dagen er jeg fornøyd og vil ta 1000 selfies. andre dagen er alt galt og jeg kan ikke gå utendørs.

selvtillitt: Det er veldig forskjellig. jeg kan være midtpunktet idag men i morgen så tør jeg nesten ikke å møte folk. vil bare isolere meg. enten snakker jeg hele tiden eller så er jeg helt stille.

idag skal jeg være flink med økonomien og jeg skal ikke bruke penger, for jeg må være fornuftig og spare. i morgen skal jeg bruke enhver krone jeg har på unødvendige ting. kanskje bruke mer penger tilog med enn det jeg egentlig har. for enten så skal jeg bruke alle pengene jeg har eller så gidder jeg ikke å bruke noe som helst.

Får jeg en interresse så skal jeg gå ALL IN!! skal kun fokusere på det eller så kan jeg bare glemme det. jeg skal bruke resten av litt liv på å tegne. ingenting annet betyr noe som helst. Det kan jo ikke være sånn at jeg kan ha flere interresser. det går jo ikke, det blir helt feil. 

Er mye jeg kan skrive men her er no  litt av hvordan min lille "fantastiske" hjerne fungrerer. og JA det er slitsomt. Veldig slitsomt. det er ganske svart/hvitt, alt/ingenting. Det er kanskje noe av det som er mest slitsomt med denne lidelsen fordi man må være eller ikke være.

Det blir vanskelig for meg å være midt i mellom. men jeg trener på det og er bevisst på det og det er bra. Mange av disse tingene er nok vanlig å tenke for alle iblant. Men for meg så styres hjernen min til en hver tid rundt akkurat dette. håper dere skjønte noe av det. men når det kommer til innlegg som skal beskrive hvasom skjer oppe i hodet mitt så er det ikke så lett, hehe. Men håper no dere skjønte litt av hva jeg mente med denne ubalanserte tenkningen. som jeg nå jobber med. 

Det Blir For Mye Av Det Gode

Det å bli skikkelig glad høres ut som en god følelse. Når man blir glad/lykkelig så er det jo det man kjenner på er det ikke? eller? Tror det er sånn som mange. og de fleste kan vel være enige om at det er en positiv følelse. Der har jeg noen utfordringer, som jeg virkelig hater. Det å bli glad/lykkelig for meg kan noen ganger være et mareritt. høres kanskje veldig fjernt ut. Mine følelser er ofte ekstreme. i den grad at når jeg kjenner på en følelse så blir det veldig mye, Intenst. Men sånn fungerer det. "Ofte når jeg blir skikkelig glad, blir jeg så glad at jeg blir dårlig og i verste fall ender opp med angst. jeg blir ofte fysisk dårlig av å bli så glad, for det blir så intenst. Jeg begynner å stresse og blir så gira av endorfiner at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Og blir istedenfor slapp,svimmel og stresset. Må av og til legge meg nedpå for å prøve å slappe av. det e ekkelt. Har skjedd at jeg har gledet meg sånn til noe og slitt så glad at når det først skal skje så må jeg avlyse det for jeg blir så dårlig. Jeg blir så overlykkelig at jeg blir uvel. Skal ikke mye til forat jeg blir sånn. f.eks som at noen jeg virkelig har lyst til å være med, ringer meg og spør om jeg vil komme på besøk. Da kan jeg seriøst løpe rundt som en liten unge på julaften, haha. Og så kommer det ubehaget, og jeg blir dårlig. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn men. Håper jeg etterhvert klarer å kunne glede meg til ting og bli glad uten å måtte begynne så stresse noe voldsomt og bli fysisk dårlig. 

 

KAOS!

ensomhet. jeg klarer ikke å setteord på noenting, føler jeg. jeg er helt elendig på å skrive hvordan jeg har det. nå sitter no jeg her alene i leiligheten. tomt, stille, tom. jeg er vandt til å være med folk og ha folk rundt meg hele tiden. så blir så fryktelig ensomt når jeg først er alene. jeg aner egentlig ikke hvordan jeg har det på innsiden. jeg tror kanskje at jeg egentlig har det veldig bra! er sånn rart egentlig. klarer ikke å bli skikkelig lei meg, eller skikkelig skuffa eller noe som helst. klarer bare å bli skikkelig glad. ganske merkelig egentlig fordi det har alltid vært sånn at jeg aldri har følt meg skikkelig glad eller noe. har alltid hatt det skikkelig vondt på innsiden. nå vet jeg ikke hvordan det er lenger. sitter med to tanker om det. og det er at enten så har jeg det bra nå, eller så er jeg blitt imun mot flere følelser. jeg vet ikke da, men, altså. det er flere ganger der jeg bør bli skuffa,såra, lei meg, eller sint men ikke blir det. jeg klarer ikke å bli lei meg eller såra lenger. jeg skjønner ikke. er det fordi jeg har det bra og egentlig ikke bryr meg eller har jeg vært så lenge nedstemt at jeg ikke merker det lenger? hvordan vite?! men jeg merker at når jeg er alene så er det som å være under vann. jeg vil opp for å få luft men orker ikke. som sagt jeg suger til å forklare, haha. men jeg HATER virkelig å være alene. er alltid desperat etter å være sammen med noen til enhver tid. alltid! har bodd her i et halvt år og ikke sovet her 20 dager alene engang. skikkelig ille! men men, noen liker vel bare ikke å være alene. som meg. men men. hvordan skiller man det å være depremert og det å være lykkelig?. det vet jeg faktisk ikke svaret på. det lurer jeg faktisk veldig på. for er jeg depremert eller er jeg lykkelig? jeg aner ikke. for jeg er imun mot veldig mange følelser for tiden som sagt. og jeg lurer på hvorfor. jeg lurer på hvordan jeg kan finne ut hvordan jeg egentlig har det. jeg vet at jeg stresser ekstremt mye. ikke noe konkret men bare sånn generelt. og det gjør at jeg sliter mye med angst. men jeg er som regel i godt humør, tror jeg da. vet egentlig ikke. jeg er nesten usikker på alt. blir mer og mer usikker på hvaen følelse er genrelt nesten. jeg vil finne ut av det men vet ikke helt hvordan. jeg tror jeg klarer å vite når jeg er sulten og når jeg er sint. det vet jeg. og når jeg må på do, haha. resten er jeg usikker på, tror jeg. vet ikke. herregud. før gren jeg veldig mye. spesielt om natten. nå gråter jeg aldri eller veldig sjelden. så kanskje ta utgangspunkt i at jeg har det veldig bra da, eller? aner ikke. eller er jeg bare imun mot følelser fordi jeg ikke klarer å være nedfor lenger? can someone tell me?!

 

 

 

  •  

Blir Så Takknemlig Om Dere gjør Dette

Tilbake til ustabil personlighetsforstyrrelse! Har dere sett Ida's Dagbok? Den gikk på Nrk for 2 år siden. Det er en norsk dokumentar om Ida's hverdag med borderline, gjennom 8 år. Den er dessverre ikke på nrk lenger men jeg fant heldigvis litt av klippet på youtube. (legger til link) hun beskriver godt denne lidelsen og dere får se oppturer, nedturer, følelser, og handlinger på godt og vondt. Hadde blitt så veldig glad om dere tok dere tid til å se den. Det er en helt vanlig jente, som sliter i hverdagen sin, med denne borderlinen. Kjenner meg så ekstremt igjen. Og sånn er det for mange med denne diagnosen. Mange vil kanskje tenke at hun virker gal, og "veldig annerledes"  MEN, vi er alle bare mennesker og vi alle har forskjellige utfordringer. Jeg ble så glad selv når jeg så dette dokumentar klippet fordi jeg kjente meg sånn igjen. som jeg sku  ha lagd videoen selv. fordi jeg følte meg så alene om det da for jeg hadde nettopp fått diagnosen og hadde ikke hørt om den før eller noen som hadde det. Så blir så glad om dere tar dere litt tid til å se den! https://www.youtube.com/watch?v=wOHjgO0cVhY


 

Det Er Ikke Alltid Så Lett

Må begynne med å si at videoen er ganse dårlig formidlet og har kanskje ikke så mye mening men ja, skal trene mer på det! Ikke så vandt til å snakke foran et kamera. Hvis det er noe dere lurer på eller vil vite mer om så kan jeg kanskje heller prøve å skrive et innlegg?!

Den Verste Demonen I Verden

Demon? Eller Angst? 

Det er det samme. Angst tror jeg er noe av det verste et menneske kan gå gjennom. virkelig. man kan beskrive mye men angst?! det er nesten umulig. man må oppleve det for å forstå hva det dreier seg om. Og i mitt tilfelle snakker jeg da om PANIKKANGST! vet ikke helt hva jeg skal si rundt det men det er helt JÆVLIG for å si det mildt. Det er noe av det aller verste jeg har gått gjennom i mitt faktisk.  De som sliter med dette vet at jeg ikke overdriver når jeg sier man på ordentlig tror man skal DØ. For det e sånn det føles som. man tror man ikke får puste, man spyr, er helt uvel i kroppen, hjertebank, hodepine, svetter og stikking i kroppen, i verstefall besvimer som ikke er uvanlig og mye mer. Man får fullstendig panikk. Det er så ille at jeg har ringt 113 flere ganger før. og flere ganger dratt på legevakten fordi jeg er sikker på at jeg skal dø. Legen skjekker da hjertet og tar EKG men alt er like fint hver gang. Og det verste er at når det er på det verste så stoler jeg ikke på legen siden prøver heller. For fysisk føles det som noe er veldig galt i kroppen. Man klarer da ikke å tenke at det bare er noe psykisk. Med meg når jeg har panikkangst så kjenner jeg det aldri psykisk. bare fysisk. Og man vet ALDRI når man får det. man får ikke noe "advarsel" Det kommer helt ut av det blå, uansett hvilken sammenheng og hvilket humør du er i. Angst er ingenting å spøke med. Folk sier at angst ikke er farlig, og nei det er ikke farlig i seg selv. men.. noen ganger lurer man jo på om livet virkelig er verdt det når man  sliter så mye med det. Man blir utslitt av angst. Det ødelegger hverdagen til folk. Man kan  bli uføre på NAV i verstefall. Det går utover så mye. Man føler av og til at man ikke kan planlegge noe som helst for fremtiden fordi at man kan ende opp med å få et skikkelig angst anfall. Jeg liker å skjule negative følelser og sånt. Men angst er helt umulig å skjule på alle måter. Altså. får jeg et anfall på et kjøpesenter så legger jeg meg ned og hyler og skriker ring 113 jeg dør. uansett hvor flaut jeg i utgangspunktet ville til vanlig tenkt at det hadde vært. fordi man tenker ikke sånn når man har angst. får man panikk nok så driter man rett og slett i hvor eller hvem eller hva. man skriker bare etter hjelp. fordi man skal "dø" Som sagt jeg kan ikke beskrive hvor ille det føles. men de som har gått igjennom det vet hva jeg snakker om. og et lite tips til de som ikke har opplevd det men som kanskje har noen venner eller i familie som sliter med det. vær så snill. og da mener jeg vær så snill og aldri si "skjerp deg" eller lignende. for det hjelper overhode ingenting. Og ikke spør "hvorfor får du panikk?" for det vet man som regel ikke. gjelder ikke alle, men veldig mange. man vet ikke hvorfor man får disse anfallene og man kan appsolutt ingenting for det. jeg tror hvis alle med panikkangst hadde vært millionærer så hadde de gikk enhver krone de hadde for å bli kvitt det. for ingen og da mener jeg ingen vil ha panikkangst og slite med det. Panikkangst er en demon.